.
Long time no see.
Ikke mye nytt, livet henger liksom der på samme plass som for en måned siden, og det er ikke så mye jeg vil fortelle om egentlig. Tankene er selvfølgelig på samme nivå, og det som plager meg lemper jeg over på mine søte små bestiser L, C, og G!
Siden jeg da ikke har så mye å fortelle kan jeg heller fortelle hva jeg ønsker meg til jul og bursdag, ikke lenge igjen vet du... (49 dager til jeg har bursdag, og 41 til jul) ;
WISHLIST:
+ gavekort på ikea (jeg skal kjøpe meg ny seng!)
+ fotoapparat (sånn søtt rosa et vet du!) + telys og røkelse + ny badedrakt + mp3-spiller for svømmere (vil ha noe som gir meg gleden ved å trene igjen)
(også den mer umulige delen av listen da)
+ schææææærste! ♥ (spesifikk liste over kvaliteter mannbeinet skal inneha fås ved forespørsel, TA KONTAKT MED UNDERTEGNEDE!) + en ny tankegang som fjerner alle minner om ubrukelige mannfolk og stalkere, og alt det andre som tar opp unødvendig kapasitet under hjernebarken.
+ en håndbok for naive kvinner som ikke forstår seg på menn
(bilder lånt fra weheartit.com)
Dett var dett. Regner med lista blir editert og lagt frem ved en senere anledning også, du vet sånn ca hver dag fram til jul... So no worries, won't let you forget! :)
I morgen skal jeg i begravelse, og jeg gruer meg. Jeg gruer meg til å gå inn i kirka. Jeg gruer meg til å se kista. Og jeg gruer meg til å se alle de som er så glade i Ketil. Jeg gruer meg til å høre alt det presten har å si. Jeg gruer meg for hvordan jeg vil reagere. Jeg gruer meg for hele morgendagen.
Ketil døde så alt for tidlig. Og selv om jeg ikke kjente han så veldig godt, enda vi var i slekt, vet jeg at dette var en mann som er høyt elsket av alle som var rundt ham. Han hadde glimt i øyet, var utrolig morsom, og han hadde en god kommentar på lager uansett. Og de gangene jeg traff han da jeg var mindre var det alltid smil og latter hvorenn vi traff han.
Det er så utrolig vanskelig å forstå hvorfor noen må dø i en alder av 39. Kreft er grusomt, og når man ikke får tid til å forberede seg på slutten en gang blir det bare enda mer grusomt. Jeg har aldri opplevd kreft i familien før, og når man først må oppleve det går det så alt for fort. Alt virker så totalt meningsløst når slikt skjer, og det er vanskelig å si at livet bare er sånn. Livet skal ikke være sånn. Man skal få lov til å bli gammel. Være med de(n) man elsker i mange mange år, og man skal få lov til å se barna sine vokse opp.
Men men, i morgen skal jeg gjøre mitt beste for å være der for deg, min kjære "lillesøster" (egentlig "bare" en tremening, men vi er så mye mer enn det!). Jeg vet du hadde gjort det samme for meg.
Hvil i fred Ketil, jeg håper du har det bra der du er nå!
I dag får jeg sykebesøk av mine kjære "adoptivforeldre", Bjørn og Camilla.
Du visste kanskje ikke at jeg er adoptert. Men jeg ble altså fjernadoptert i sommer først av Bjørn, og deretter av Camilla. Hele prosessen skjedde mye pga dette her, og etter denne lille episoden i sommer, hvor "mor" glemte meg, og jeg måtte sove over hos "far", har jeg da hatt et ekstra sett med foreldre.
Selv om de til tider krangler (de kaller det diskusjoner) en del, og har gitt meg mangt et fælt bilde på netthinna jeg gjerne skulle vært foruten, så er jeg lykkelig med de "adoptivforeldrene" jeg har fått. For det er jo ikke mange som får denne sjansen i en alder av 25!
Uansett, de kommer på sykebesøk i dag. Jeg gleder meg. For hva er vel bedre med besøk på en regnfull høstdag. Og for deres skyld skal jeg legge meg ned å være sjuk i noen timer til, selv om jeg ble helt frisk i går kveld!;)
Pretty, pretty, pretty please!
Jeg vil ikke bli sjuk nå..
Jeg kjenner det verker i armer og ben, i hodet, og ikke minst i tennene og kjeven. Og jeg som trodde at jeg skulle klare å lure meg unna den forkjølelsen.
Men sånn går det selvfølgelig når man ligger med rumpa bar og omgås snufserne!
Så med det krysser jeg bare fingre og tær på at jeg overlever med ett snufs, og blir fin i løpet av en time eller to!
